Tawbah – Istaghfar – Tilgivelse

يَا أَيُّهَا الَّذِينَ آمَنُوا تُوبُوا إِلَى اللَّهِ تَوْبَةً نَّصُوحًا
Dere som tror, vend dere mot Allah i oppriktig bot!
Et av de første, og viktigste stegene for å komme nærmere Allah subhanahu wa ta’ala er å be om tilgivelse (istighfar) og oppriktig anger (tawbah) over alle store og små synder, som er blitt begått i fortiden. Hver gang vi synder, når vi ikke adlyder eller forlater Allahs påbud, tilsetter vi oss et lag av spirituelle urenheter (dhulumaat) i våres hjerter (qulub). Resultatet av dette er at når vi prøver å utføre vår daglige tilbedelse (’ibadaat) som det å gjøre dhikr (minnes Allah), resitere quran (boken til Allah) eller sender velsignelser (salawat) på Sayyidina Muhammad (sallallahu ’alahi wa sallam) og hans følgesvenner (radiyallahu ta’ala ’anhum), vi kan ikke erfare den maksimale effekten av disse a’mal (handlingene). Dette skjer når laget av spirituelle urenheter blir som en blokade mellom haqiqat (realiteten) av en ammal (handling) og dens mottaker i kroppen, som er qalb (hjertet). Dette er hvorfor, til tross for at vi utfører våre daglige, muntlige og fysiske bønner (salaah) at vi ikke er i stand til å høste fordelene av disse a’mal (handlingene).

Hvis vi ser på instruksjonen til et lim tube, vil den alltid nevne at en skal forsikre seg om at begge overflatene man vil binde sammen er rene, for å sikre et sikkert og sterkt bånd. Grunnen er at hvis det er noe urent eller fremmed stoff mellom de to overflatene, kan ikke båndet holde seg, og dermed bli svakt. På akkurat samme måte fungerer vårt forhold til Allah subhanahu wa ta’ala. Så lenge vi tillater laget av spirituelle urenheter samles seg i våres hjerter, vil vårt forhold til Allah subhanahu wa ta’ala aldri kunne stadfeste seg eller opprettholdes. Vi vil forbli i samme patetiske tilstand ved at vi daglig sier til oss selv at; «morgendagen vil bli annerledes», «fra i morgen skal jeg begynne å be», eller «fra i morgen skal jeg gjøre tawbah” og dermed lure oss til å tro at morgendagen vil bli bedre, men igjen våkne opp til den samme realitet dag inn, og dag ut.

وَذَرُواْ ظَاهِرَ الإِثْمِ وَبَاطِنَهُ Hold dere unna synden, den åpenbare og den skjulte.
Vi har fått påbud om å forlate de utvendige, de synlige, de åpenlyse, de eksterne syndene, og forlate de innvendige, de usynlige, de skjulte og interne syndene. De synder som gjøres offentlig og de synder som gjøres privat. Forlate hver minste form for synd. Eksempelet på synd er som et sår som ikke lar seg gro. Hvis man utvikler kreft i kroppen, den må behandles med at noe av den kroppsdelen må kuttes vekk. Hvis det ikke gjøres, kreften kan spre seg over hele kroppen føre til ens død.

Første gangen et individ synder, fører det til at det setter seg en sort prikk på hjertet. Hvis så individet fortsetter å synde, fortsetter å synde og fortsetter å synde, resulterer dette i at hele hjertet blir helt sort. مَن يَعْمَلْ سُوءًا يُجْزَ بِهِ Den som gjør det som ondt må også bære konsekvensen av det
Det er kun en løsning på synder, og det er å stoppe å gjøre dem. Hvis vi ikke stopper å utføre synder, så vil vanen av å synde, bli verre. Det vil bli vanskeligere å forlate den onde vanen. Vi vil bli avhengighet av å synde, som sakte men sikkert vil føre til ens spirituelle død. I begynnelsen, å synde er som en svak kvist som lett kan brekkes, på samme måte, i begynnelsen er det også lettere å gi slipp på synder. Men, hvis man ikke velger å gi slipp på synder på et tidligere stadie og forlate alle synder som man gjør, engang for alltid, så med tiden, vil vanen av å synde bli ekstrem sterk. Så sterkt som ankeret på et skip, som kan holde igjen flere tonns skip. Hvis man på dette stadige ønsker å stoppe å synde, man vil ikke kunne klare det og føre til ens spirituelle død.

Det er fire grunner til at man utfører synder. Allah subhanahu wa ta’ala har forklart dem alle Quran-e-Kareem

Den første grunnen:
Når man er helt alene og tror at ingen ser en. Allah subhanahu wa ta’ala sier i Qruan-e-Kareem:
إِنَّ رَبَّكَ لَبِالْمِرْصَادِ Herren er på vakt!
Meningen av ”Mirsaad”: Når en går på jakt, og er klar til å drepe sitt bytte, man ser på byttet for noen sekunder med full konsentrasjon, at man glemmer å blunke. Man stopper til og med å puste, og ens kropp og sinn blir som ett. Denne tilstanden kalles for ”Mirsaad”. Allah subhanahu wa ta’ala ser oss like intensivt som en jakter ser på byttet sitt. Vi er hele tiden under Allah subhanahu wa ta’ala observasjon og bør aldri tenke at vi er alene og at ingen ser oss.

Den andre grunnen:
Vi tenker ofte at, det gjør ingenting at jeg gjør dette, ingen vil få vite om det allikevel. For eksempel: Ingen vil få vite om hvem jeg chattet med på mobilen etc. Allah subhanahu wa ta’ala sier i Quran-e Kareem: يَعْلَمُ خَائِنَةَ الْأَعْيُنِ وَمَا تُخْفِي الصُّدُورُ Han kjenner de forræderske øyekast, og hva hjertene skjuler
vi bør aldri tenke at ingen får vite om hva vi bedriver med. Allah subhanahu wa ta’ala vet alt vi har tenkt å gjøre og hva vi har intensjon om å gjøre.

Den tredje grunnen:
Vi tenker at det er ingen hjemme, de personene vi frykter er ikke der, og at vi er helt alene og kan tilfredsstille våre lyster. Allah subhanahu wa ta’ala sier i Quran-Kareem
وَهُوَ مَعَكُمْ أَيْنَ مَا كُنتُمْ Han er med dere hvor dere enn er.
Det vil si at når det er tre av dere, Allah subhanahu wa ta’ala er den fjerde. Hvis det er fire av dere, Allah subhanahu wa ta’ala er den femte. Allah subhanahu wa ta’ala er med oss hele tiden.

Den fjerde grunnen:
Vi tenker at ingen kan skade oss. Vi føler at vi kan gjøre hva enn vi vil og at vi ikke vil bli stilt til ansvar for det. Allah subhanahu wa ta’ala gir svaret i Quran-e-Kareem
إِنَّ أَخْذَهُ أَلِيمٌ شَدِيدٌ Hans grep er smertelig, hardt.
Vi må aldri tenke at ingen kan skade oss og at vi ikke vil bli stilt for ansvar for våre onde gjerninger.

Det er et kjent poetisk utsagn som sier:

Da jeg var uviten over mine egne synder, jeg fortsatte å se synder og feil i andre, men i det øyeblikket mitt syn falt på mine egne synder, i mitt syn nå, forble ingen annen verre enn meg selv.

En shaykh sa engang at Allah subhanahu wa ta’ala inspirerte hans hjerte (ilhaam) til å si:

Fortell folket at, når dem ønsker å synde, dem lukker alle dørene som verden kan se fra, men dem lukker ikke den døra som Allah subhanahu wa ta’ala kan se dem fra. Er Allah subhanahu wa ta’ala mindreverdig enn alle de som dørene lukkes for?

Vi bør derfor gi slipp på alle de synder som vi gjør åpenlyst og skjult. Det er kun pga Allahs Rahmah at Han subhanahu wa ta’ala skjuler alle våre synder. Følgende har blitt skrevet i Ikmal ush Shaim:

Å min venn! Han som skryter om deg har i realiteten skrytet din Herre, som har skjult dine synder. Hvis synder hadde en vond lukt, så hadde mange fromme og oppriktige person produsert en så ille lukt at ingen hadde likt å sitte ved siden av dem.

’Ata ibn Rabah Rahimullah som er kjent for sine spesielle uttalelser, han forteller: En gang Allah subhanahu wa ta’ala inspirerte meg til si: ”Å ’Ata! Fortell folket at når dem går gjennomgår vanskeligheter i livet sitt, dem går og setter seg i samlinger av de folk som klager over Meg. Men, når deres bøker av gjerninger blir presentert foran Meg, fullt av synder. Jeg går ikke og klager over dem foran samlinger av engler”.
Det er en hadith som sier:: Ataa-iboo mina-dhambi kamal-laa-dhamba-lahu
”En som angrer over (sine) synder er, som en som aldri har syndet”

Når Allah subhanahu wa ta’ala aldri blir sliten av å akseptere våre tawbah så hvorfor bli vi slitne av å gjøre tawbah? Shaytan har en triks. Han putter waswasah (hvisker) til en person: «se her, du vil jo aldri klare å forlate denne synden uansett, så hva er vitsen med å gjøre tawbah? Vi må aldri falle i den fellen. Dette er shaytans felle. Det er alltid en fordel med å gjøre tawbah fordi når vi gjør en synd, der og da, men deretter velger å gjøre tawbah, den synden blir tilgitt. Vi nullstiller våre kontoer. Hvis vi gjør den samme synden igjen, gjør igjen tawbah. Hvis vi synder igjen, gjør igjen tawbah. Fortsett å nullstille kontoene.

Dette kan illustreres p følgende måte: Det er en person som svetter veldig mye, og vennen hans sier til han: «kamerat, ta deg en dusj». Så, denne personen svarer: «men, hvis jeg tar meg en dusj, jeg kommer til å svette igjen, så hva er vitsen?» da sier vennen til ham: «tulling, ta i det minste dusjen nå, hvis du kommer til å svette igjen, så ta deg en ny dusj vel». Akkurat slik er det med synder. Hvis en person gjør en synd, da bør han eller hun gjøre tawbah umiddelbart. Hvis gjør den samme synden igjen, gjør igjen tawbah. Hvis shaytan aldri gir opp med å mislede oss, så hvorfor skal vi gi opp med å gjøre tawbah til Rabb-e-Karim?
قُلْ يَا عِبَادِيَ الَّذِينَ أَسْرَفُوا عَلَى أَنفُسِهِمْ لَا تَقْنَطُوا مِن رَّحْمَةِ اللَّهِ إِنَّ اللَّهَ يَغْفِرُ الذُّنُوبَ جَمِيعًا إِنَّهُ هُوَ الْغَفُورُ الرَّحِيمُ Si: «Dere Mine tjenere, som har vist lettsindighet som vil ramme dere selv, fortvil ikke for Allahs nåde. Allah vil forlate alle synder, Han er den Ettergivende, den Nåderike.
‘Ulema har skrevet en ajib hendelse i sine bøker: Dem skriver at på dommedagen Allah subhanahu wa ‘tala vil hente frem en person og vil si til englene (malaikah) om å sjekke boka av gjerninger til denne personen. Selv om Allah subhanahu wa ‘tala vet om innholdet til denne personens bok av gjerninger. Allah subhanahu wa ‘tala vil be englene om å gå igjennom boka av gjerninger:
وَوُضِعَ الْكِتَابُ Boken av gjerninger legges frem
فَتَرَى الْمُجْرِمِينَ مُشْفِقِينَ مِمَّا فِيهِOg du ser at synderne er engstelige for dens innhold
وَيَقُولُونَ يَا وَيْلَتَنَا مَالِ هَذَا الْكِتَابِ لَا يُغَادِرُ صَغِيرَةً وَلَا كَبِيرَةً إِلَّا أَحْصَاهَا
og de sier: «Trøste oss, hva er vel dette for bok? Den utelater verken stort eller lite, men regner opp alt.»

وَجَدُوا مَا عَمِلُوا حَاضِرًا وَلَا يَظْلِمُ رَبُّكَ أَحَدًاDe finner alt de har gjort til stede. Herren gjør ingen urett
Når disse englene vil begynne å analyse og undersøke boka av gjerninger til denne personene dem vil si: O Allah, han syndet, deretter gjorde han tawbah, også gjør han den samme synden igjen, og igjen gjør han tawbah. Han synder enda en gang, men gjør igjen tawbah, igjen gjør han synd, og igjen gjør han tawbah, igjen synd, igjen tawbah. Hele hans liv ble tilbrakt på denne måten.

Allah subhanahu wa ta’ala vil si: «Det betyr at min tjener snublet i fellene til shaytan, men etter at han hadde falt, han ble ikke bare liggende, men reiste seg rett opp igjen og sa «jeg skal ikke være ulydig mot min Allah». Igjen shaytan fikk han til å falle, men han stod opp igjen. Igjen shaytan knocker han ned, men igjen stod han opp igjen. I hele hans liv shaytan fikk han til å falle, men bare fortsatte og fortsatte å komme seg på beina igjen. Dette viser at hans intensjon (niyyah) hele tiden var at han ikke skulle adlyde Meg og pga dette tilgir Jeg alle hans synder. Shaytan klarte aldri å overvinne hans tawbah»
إِنَّ اللّهَ يُحِبُّ التَّوَّابِينَ Allah subhanahu wa ta’ala elsker de botferdige.
Vi bør også gjøre tawbah (angre oppriktig og forlate alle synder) og vende oss tilbake til Allah subhanahu wa ta’ala, med tårefylte øyne, og et mykt hjerte. Tigge om å bli tilgitt og tigge om å bli akseptert, slik at vi også kan bli omfavnet av Hans nåde (rahmah) og tilgivelse (maghfirah).
«Må ens tåre bli så oppriktig at når den faller.. at den blir akseptert av Deg»

  • Takk til bror S. J. M. for oversettelse.