Denne artikkelen er sendt av en av islamblogg.com lesere:

Bismillah, walhamdulillah, wassalatu wassalamu ‘ala rasulillah, wa ‘ala alihi wa sahbihi wa man walah.

Kall til Herrens veier med visdom og vakker formaning! Diskuter med dem på beste måte! [16:125]

Når vi setter oss med noen og vi diskuterer med dem, forteller dem om Islam eller når vi diskuterer med våre brødre om noe vi er uenige i – så kaller vi til Allahs vei. For vår religion er veien til Allah. Og hvis vi kaller andre til Allahs vei, hvor er vi selv? Vi er på den veien eller strever for å komme oss til Allahs vei selv. Hvorfor kaller vi andre til Allahs vei? Fordi vi vil dele nytten med dem, for vi føler at vi har noe godt. Og dette som er godt, blir kalt for Herrens vei. En som er på Allahs vei, kalles en av Hans slaver, en som har behov for Allah, en ‘abd – dette er vår holdning; at vi er på Allahs vei fordi vi trenger det. Vi forsøker å kalle til Allahs vei, ikke fordi vi selv er helligere enn andre eller bedre enn andre eller Allahs politimann på jorda, men fordi vi ser at andre rundt oss også har behov for Allahs vei. Det er ikke bare «jaja, vi kan like gjerne ha en dialog med ikke-muslimer». Ofte går det for langt og man ydmyker andre mennesker av andre religioner, og dette er ikke måten å kalle folk til Allah.

Og hvorfor ønsker vi det gode for andre enn for oss selv? Fordi profeten (saws) sa at ingen av oss er rette troende før vi ønsker for vår bror det samme gode som vi ønsker for oss selv. Det er en bekymring for andre mennesker.

Imam al-Shafi’i (ra) skrev:

wa la turi li al ‘adi qattu dhullan
fa inna shamatata al ‘ada bala’u
–
Aldri bør du ønske å ydmyke dine fiender
For ønsket om å ydmyke dem er i seg selv en ondskap.

Et kjent prinsipp i `usul al-Fiqh er at «sikkerhet brytes ikke av tvil.»
Sikkerhet: Vi må prøve å omgås andre fint og ønske godt for dem.
Tvil: Hva som helst som kan skade ens forhold til andre, og forårsake at du ikke ønsker godt for dem.

Så hvis du frykter at det ikke er snakk om å ønske godt for andre når man diskuterer, må man la være å diskutere. Skal man diskutere med dem, må man gjøre det slik at det ikke er noen tvil om at ens forhold til dem forblir godt.

Og det å ønske godt for sin bror, slik man ønsker det for seg selv, gjelder også ikke-muslimske brødre, slik imam al Nawawi, Suyuti og Qurtubi nevnte. Så med brorskap er det ment menneskehet. Hvis ens diskusjon med dem risikerer dårlige ønsker for dem, bør man ikke diskutere med dem.

Profeten (saws) sa at religionen er nasiha. Nasiha oversettes ofte til å gi råd. Sahaba (ra) lurte på at hvis hele religionen er å gi råd, så de lurte på «til hvem?». Så fikk de svaret «til Allah, Hans bok, Hans profet». Hvordan kan man gi råd til Allah eller Hans bok? «Koran – jeg gir deg råd om å bli lest av folk?». Nei. Det som menes med nasiha innebærer å perfeksjonere noe eller å ønske godt for andre. Talabu al khayr li al ghayr. Så det er ment en oppriktig bekymring. Å rette på sitt forhold til Allah, til Hans bok, til Hans folk. Når man diskuterer med folk, retter på dem, ønsker man altså godt for dem.

Ser vi i hadithene, pleide ikke profeten (saws) snakke noe særlig mye. Det er ikke ofte han sa noe mer enn ett avsnitt. Ofte satt han og sahaba uten å snakke spesielt mye. Og der har vi noe å lære. Ofte har jeg merket at mange oppriktige personer ikke snakker noe særlig mye. De er stille og snakker ikke med mindre det er nyttig å snakke.

Hvis man ikke er sikker på at man ønsker godt for andre, er sunnah å ikke diskutere. Og han sa at det er ikke noen som ikke gikk vill, etter at de ga etter for diskusjoner og debatter. Det å ønske godt for andre, det er tilknyttet rahma, å ønske godt for andre fører til å gjøre godt for andre som er rahma. Når man debatterer skal man søke det gode fra Allah, og søke det gode for den andre. Hvis du blir oppgitt og sur på den andre personen, er det bedre å la være å debattere med dem. Dette, selv om du har rett. Hvis du mister ønsket om det gode for dem, skift tema, snakk om noe annet. La dem diskutere en annen gang.

Profeten (saws) sa: «La den som tror på Allah og Dommedag si det som er godt eller forbli stille.» [Sahih al Bukhari & Sahih Muslim]

Og imam al-Shafi’i (ra) sa: «Når noen ønsker å snakke, må man først tenke etter. Hvis det er klart best å snakke gjør man det, men hvis man tviler, forblir man stille til fordelen blir klar.»

Og han skrev også:

wa la tu’utiyanna al ra’ya man la yuriduhu
fa la anta mahmudun, wa la al ra’ya nafiyuhu
–
Og ikke gi din mening til noen som ikke vil ha den,
For du vil ikke bli takket, og meningen vil ikke være av nytte.

Han sa også: «Jeg diskuterte aldri med en intelligent person uten at jeg vant. Og jeg diskuterte aldri med en tosk uten at jeg tapte.» Forklaringen finner vi i et av hans dikt:

idha nataqa al safihu fa la tujibhu
fa khayrun min ijabatiha al sukatu

fa in kallamtahu farrajta ‘anhu
wa in khallaytahu kamdan yamutu

sakattu ‘an al safihi fa zanna anni
‘ayitu ‘an al jawabi wa ma a’yitu
–
Hvis en tosk drar deg til debatt, ikke besvar ham
Å være stille er bedre enn å svare ham.

Hvis du prøver å svare ham, oppmuntrer du ham
Og hvis du ignorerer ham, vil han dø frustrert.

Jeg er stille mot tosken, så han tror at
jeg ikke har noe svar, men jeg mangler ikke svaret.

Profeten (saws) sa at hast er fra Shaytan. Grunnen til dette er at man ikke tenker ting gjennom når man gjør noe i hast. Men vi må ikke besvare dem uten å tenke gjennom, selv om de sier helt ville ting. Noen ganger er det beste svaret å ikke reagere på det og endre tema.

Allah sier »vakker formaning». Ikke si noe bare for å si det. Tenk etter hva som er mest nyttig. I tiden til sahaba oppstod det store sekter. Mange sahaba (ra) gjorde ingenting med det, fordi det var det mest nyttige. Hvis de diskuterte med dem, var det gjennomtenkt hvem de sendte (bl.a. ibn ‘Abbas (ra) som var veldig flink).

Hvem taler vakrere ord enn den som kaller til Gud, lever rettskaffent, og sier: «Jeg har overgitt meg til Gud»? En god og en ond gjerning er ikke like. Vis det onde tilbake med det som bedre er, og se, den du lever i fiendskap med, blir som en varm venn! [41:33-34]

Hvis man diskuterer med dem på en god måte, oppfyller de dine rettigheter og behandler deg godt likevel. Hvis f.eks. en jente tar på seg hijab, og moren sier «det ser ut som du har på deg bordduken på hodet», er nok det beste å ikke besvare annet enn «gjør dua for meg» smile og gi en klem. Hvis man besvarer, risikerer man å høre dårlige argumenter om at det er en arabisk skikk og ikke obligatorisk, og flere blir involvert i diskusjonen og begynner å diskutere på en dårlig måte, og ødelegger miljøet i huset.

Shaykh Faraz Rabbani sa flere ganger «ignorer de ignorante» da han var her, som er oppsummeringen av mye av dette.

Wa Allahu subhanahu wa ta’ala a’lam,
wa Huwa hasbuna wa ni’mal wakil.