Fredags e-post uke 17

Asslamu Allaykom wa rahmatulla hi wa barakatahu.                           Fredag 24. april 2009 –  28 Rabi-II 1430

Gratulerer med fredagen, håper dere alle har det bra.

Koranvers
Verken en blind, en krøpling, en syk trenger å gjøre seg noen bebreidelser, og heller ikke dere selv, om dere spiser i eget hus, i fedres, mødres, brødres, søstres, onklers og tanters, et hus dere har nøkkelen til, eller hos en venn av dere. Dere rammes ikke av skyld om dere spiser sammen, eller adskilt. Når dere går inn i et hus, så hils hverandre med fredshilsenen, en velsignet og god hilsen, kommet fra Gud. Slik klargjør Gud ordet for dere, så dere må forstå. – 24. Annour (Lyset) : 61

Inspirasjon
A’ishah: Three Dates

Aishah, the Blessed Prophets wife, was a very hospitable person. She loved to entertain guests, and spend happy hours chatting to them.

Once a woman came to visit Aishah, bringing her two daughters with her. Aishah received her, smiling and welcoming and very soon the two women were deep in conversation. However, Aishah was faced with a certain difficulty..

At that time, things were very hard in Madina. Often the people went hungry, and in the Prophets house (pbuh), no fire was made for days and food was scarce, even dates were short in supply.

Aishah decided to search the house thoroughly in order to find something to offer her guest. The room in which she had welcomed her guest was so small that when Aishah stood up, her head almost touched the ceiling. It did not take Aishah very long to search it, and she quickly realized that she did not have much to offer. Eventually she managed to find three dates. Aishah gave them to her guest who looked at her gratefully.

The woman gave one date to each of her daughters. They were very hungry and had not eaten for several days. The mother kept one date for herself, but she did not eat it and held it in her hand as she talked to Aishah.

After the two little girls had gobbled up their dates, they began to eye the last one that was held in their mothers hand. Their mother saw them out of the corner of her eye and smiled. She divided the last date into two pieces and gave half to each of the girls.

Aishah was very moved by the great love and self-sacrifice shown by this mother, and as soon as the Blessed Prophet came home, she told him what had happened.

Indeed, the Prophet (pbuh) said. The woman has entered Paradise because of the love and kindness she showed to her little daughters. Allah will show her mercy because she showed mercy to them.

Source: “Glimpses From the Lives of the Sahaba and Tabi’een, ‘A’ishah, Mother of the Believers.” By Dr. M. Jilani. Taiba Publishers, 2003.

Hadith
Narrated by Ibn Abbas:
The Prophet said, ‘There are two blessings which many people lose: Health and free time for doing good”
[Al- Bukhari 76:421]

Bok anbefaling

Heavenly Ornaments: Dette er en en bok jeg anbefaler alle å ha i papirutgaven, men den finnes på nett også: HEAVENLY ORNAMENTS

Artikkel
Hva er en madhhab?

Hvorfor er det nødvendig å følge en?

© Nuh Ha Mim Keller 2000

Ordet madhhab er utledet fra et arabisk ord som betyr ”å gå” eller ”å ta som en vei”, og referer til en mujtahid’s valg mellom et antall tolkningsmuligheter til å utlede Allah’s regel fra de primære kildene (Qur’an og haidth), for et bestemt spørsmål. Sett i et større perspektiv, representerer en madhhab hele lovskolen til en bestemt mujtahid Imam, slik som Abu Hanifa, Malik, Shafi’i eller Ahmad sammen med mange av de beste lærde som kom etter hver av disse i sine respektive lovskoler, som kontrollerte bevisene, finpusset og oppgraderte deres verk.
Mujtahid Imamer var derfor de som forklarte og klargjorde Qur’an & Sunnah i de spesifikke shari’a reglene i våre liv – vanligvis kjent som fiqh eller rettslære. I forbindelse med vår deen eller ”religion”, er denne fiqh’en bare en del av det, for den religiøse kunnskapen hver av oss sitter inne med, kan deles inn i tre forskjellige typer. Den første typen er den generelle kunnskapen om grunnsetningene i Islamsk tro – i enheten til Allah, hans engler, bøker, sendebud, profetskapet til Muhammad (Allah velsigne ham og gi ham fred) osv. Enhver kan hente denne kunnskapen direkte fra Qur’an og hadith, som også er tilfelle med den andre typen kunnskap – de generelle islamske etiske prinsippene om å gjøre gode handlinger, unngå ondskap, samarbeide med andre i gode handlinger osv. Enhver muslim kan ta disse generelle prinsippene som former den største og viktigste delen av hans religion, fra Qur’an og hadith.

Den tredje kunnskapstypen er den med den spesifikke forståelsen av bestemte guddommelige påbud og forbud som utgjør shari’a. Her, på grunn av både dens vesen og de mange Qur’an og hadith tekstene involvert, har folk ulik kapasitet til å forstå og utlede regler ifra disse tekstene. Men vi er alle blitt kommandert til å etterleve disse reglene, i lydighet til Allah, er derfor muslimer delt inn i to hovedgrupper – de som kan gjøre dette individuelt, og disse er mujtahid imamene; og de som må gjøre det via andre, altså ved å følge en mujtahid Imam, i samsvar med Allahs ord:

«Spør bare formaningens folks, om dere ikke vet» (Koranen 16:43, Surat al-Nahl)

«Hadde de istedet fremlagt det for Sendebudet, og for dem som har autoritet blant dem, så ville de som er velegnet for å bringe frem kunnskapen, gitt sin underretning.» (Koranen 4:83, Surat al-Nisa)

”De som er velegnet for å bringe frem kunnskapen” uttrykker ordene «alladhina yastanbitunahu minhum» i den arabiske teksten. Disse ordene henviser til de som besitter kapasiteten til å trekke slutninger direkte fra primærkildene, og som på arabisk kalles for istinbat.

Disse og andre vers og hadith krever at den troende, som ikke er på et nivå som kreves for å gjøre istinbat eller direkte utledning av regler fra Qur’an og hadith, spør og følger noen i slike regler som er på dette nivået. Det er ikke vanskelig å se hvorfor Allah har gjort det obligatorisk for oss å spørre eksperter, for om hver av oss var personlig ansvarlige for å evaluere alle de primære tekstene relatert til hvert spørsmål, ville en menneskealder av studie neppe være nok til det, og en hadde vært nødt til enten å gi opp å tjene til sitt livsopphold eller gi opp ens deen, hvilket er hvorfor Allah sier i Surat al-Tawba, i konteksten til Jihad:

” De troende skal ikke dra av gårde alle sammen. Men om en gruppe av hver avdeling drog av gårde for å instrueres i religionen, så de kan advare sitt folk når de vender tilbake, så de kan være på vakt? ” (Koranen 9:122).

Slagordene vi hører idag om ”å følge Qur’an og sunna istedenfor madhhab” er feilslåtte og lite meningsbærende. Vi er jo alle enige om at vi må følge Koranen og Profetens sunnah (Allah velsigne ham og gi ham fred). Poenget er at Profeten (Allah velsigne ham og gi ham fred) er ikke lenger i live slik at han kan instruere oss, og alt vi har lært av ham, enten hadith eller Koranen, har blitt overført til oss gjennom de islamske lærde. Så det er ikke et spørsmål om å ta vår deen fra lærde eller ikke, men heller, hvilke lærde. Og dette er grunnen til at vi har madhhab’er i Islam: Pga. den fremragende dyktigheten og overlegenheten til kunnskapen til mujtahid imamene – sammen med de tradisjonelle lærde som etterfulgte i hver av sine lovskoler, og evaluerte og oppgraderte deres arbeid etter dem – har blitt prøvet innenfor vitenskapelig granskning og vunnet tilliten til tenkende og praktiserende muslimer i alle århundrene til Islams storhet. Grunnen til at madhhabene eksisterer, nytteverdien de har, fortid, nåtid, og fremtid, er at de forsyner tusener av solide, kunnskapsbaserte svar til muslimers spørsmål om hvordan å adlyde Allah. Muslimer har innsett at å følge en madhhab betyr å følge en dyktig og begavet lærd som ikke bare har en omfattende kunnskap om Qur’an og hadith tekstene relatert til hvert tema han ga en beslutning for, men levde også i en tidsalder ét millennium nærmere Profeten (Allah velsigne ham og gi ham fred) og hans følgesvenner der «taqwa» eller gudfryktighet var normen – hvor begge vilkårene er i slående kontrast til utdanningsmuligheter tilgjengelige idag.

Selv om oppfordringen om å returnere til Koranen og Sunna er et appellerende slagord, er dette i realiteten et langt skritt tilbake. Det er en anmodning om å forlate århundrers inngående og systematisk islamsk studium og teologisk forskning. Denne forskningen har i seg selv vært en høyst sofistikert innsats av mujtahid’er, hadith spesialister, Koran tolkere, ordbokforfattere, og andre eksperter i de islamske rellsvitenskap. Å berøve noen frukten fra denne forskningen ved å gi nåtidens lærde forrang er ensbetydende med å erstatte noe som allerede er utprøvd og bevist med noe som en forsøksvis har kommet fram til.

Retorikken om å følge shari’a uten å følge en bestemt madhhab er som å gå til en bilforhandler for å kjøpe en bil, men insistere på at det ikke må være et kjent merke – verken en Volkswagen, Rolls-Royce eller Chevrolet – men heller ”en bil, enkelt og greit”. En slik person vet i realiteten ikke hva han ønsker; bilene hos bilforhandlere blir ikke levert på den måten, men kommer kun i forskjellige merkevarer. Selgeren kan smilende bare gjøre oppmerksom på at sofistikerte produkter utvikles ved hjelp av sofistikerte produksjonsmetoder, fra fabrikker med en arbeidsfordeling blant de som tester, produserer, og setter sammen de mange delene av et ferdig produkt. Det er dens natur at slik kollektiv menneskelig innsats resulterer i noe som er langt bedre enn noen av oss alene kunne produsere fra bunnen av, selv om han ble gitt ei smie, og verktøy, og femti år, eller til og med tusen år. Og slik er det med shari’a, som er ytterligere mer kompleks enn hvilken som helst bil, siden den har å gjøre med menneskets handlinger og et stort antall forklarende religøse tekster. Det er grunnen til at det å forkaste den monumentale lærdommen til madhhabene for å slutte seg til en av dagens sheykher er ikke bare et feilaktig valg. Det er å forkaste en Mercedes for en gokart.

Spørsmål og svar – Hvorfor kan ikke muslimske damer gifte seg med ikke-muslimer?
Question:
Could someone from amongst your group (Please) put together a reply that gives the reasons why our young women may not marry outside Islam and send it to the gentleman (also covering his question). Please keep me in copy as I am interested in forwarding it to a young Muslim friend who is ‘marrying’ an Irish Catholic man who refuses to convert to Islam.
Answer:
In the Name of Allah, Most Gracious, Most Merciful

In the name of Allah, Most Compassionate, Most Merciful,

Inter-marriage between Muslims and non-Muslims is something that has been clearly prohibited in the Qur’an and Sunnah, thus not permissible in any way. The only exception to this general rule is the marriage of Muslim men with Christian and Jewish girls, and that also with certain conditions.

Allah Most High says:

Do not marry unbelieving women until they believe. A slave woman who believes is better than an unbelieving woman, even though if she attracts you. And not marry (your girls) to unbelievers until they believe. A man slave who believes is better than an unbeliever, even though if he attracts you. Unbelievers do (but) beckon you to the fire but Allah beckons by His grace to the garden (of bliss) and forgiveness, and makes His signs clear to mankind; that they may receive admonition. (al-Baqarah, 221).

The above verse of the Holy Quran along with many other statements of the Quran and Sunnah clearly mention the impermissibility of Muslims marrying non-Muslims. Therefore, a marriage between a Muslim and someone from another religion will not be lawful or even valid according to Islam. The exception, however, is mentioned in the following verse:

(Lawful unto you in marriage are chaste women who are believers and chaste women among the people of the book. (al-Maidah, 5).

Thus, it would be permissible, in principle, for Muslim men to marry women from the people of the book (ahl al-Kitab) namely Christian and Jewish girls (Min kommentar: Det er ikke mange av dem å finne i Norge for tiden). However, this is also subjected to certain conditions, as will be mentioned later.

The reason behind this is that, marital relationships demand mutual love, affection and intimacy and without this, the purpose of marriage is left unfulfilled. If such close relationship of love and intimacy is established with a non-Muslim, it may emotionally incline a Muslim towards disbelief (kufr) or, at least, the abhorrence of Kufr and Shirk may not remain in the heart. Consequently, it may lead one to disbelief and eventually the fire of Hell. This is why Allah Almighty said towards the end of the verse of Surah al-Baqarah quoted above:

Unbelievers do (but) beckon you to the fire but Allah beckons by His grace to the garden (of bliss) and forgiveness, and makes His signs clear to mankind; that they may receive admonition. ( 221). (See: Maarif al-Quran, 1/ 540).

Therefore, the fear that a Muslim man or woman may well be affected with his/her partners religion, thus go on to a path that leads to the fire of hell, is the main cause for this prohibition. Hence, a Muslim woman will not be allowed whatsoever to marry anyone besides a Muslim man, and even if she did, the marriage will not be valid in Islam. Similarly, a Muslim man will not be allowed to marry any non-Muslim girl, such as a Hindu, Sikh, Buddhist, or any other non-Muslim woman. However, it will be permissible for him to marry a Christian or a Jewish girl. This is explained in the following section.

Marrying Christian and Jewish girls

As stated previously, Islam has allowed Muslim men to marry women from the people of the book (ahl al-Kitab). This permission is explicitly mentioned in the verse of the Quran already quoted:

(Lawful unto you in marriage are chaste women who are believers and chaste women among the people of the book. (al-Maidah, 5).

However, there are certain points that need to be taken into consideration here:

Firstly, the exception of Christian and Jewish girls is because the difference in belief between the people of the book and Muslims is relatively lesser and lighter as compared with other non-Muslims. They are all monotheistic religions and known as the Abrahamic faiths. The basic difference between Islam and the other two religions is the belief in the last Messenger of Allah (Allah bless him & give him peace). Therefore, the fear and danger of corruptibility is less as compared to marrying with women from other faiths, thus Islam gave this permission for Muslim men to marry Christian and Jewish girls.

A question may arise here, that if the difference between Muslims and people of the book is considered to be lighter as compared to other faiths, then why is it unlawful for Muslim girls to marry Christian and Jewish men?

The answer to this question is that, women are somewhat weak and emotional by nature. Then the husband has been given a caretaking and controlling role over the wife. As such, it is very likely that the Muslim wife may fall prey and become impressed with her husband’s faith. The chances of the husband becoming affected by his wifes faith are remote, thus the difference between the two situations is clear.

Moreover, by marrying a Christian or a Jewish man, the status of the Muslim wife would be affected, for the wife normally takes the nationality and status given by her husbands law. A Christian or a Jewish woman marrying a Muslim man would be expected eventually to accept Islam, while the possibility of a Muslim woman changing her faith to that of her husband is very likely. Therefore, only Muslim men were given this permission of marrying with women from the people of the book.

Secondly, women who are Christians and Jews merely by name, and do not really believe in any religion, like a large number of people in the west, cannot be termed as people of the book (ahl al-Kitab). They are atheist in reality and it will not be permissible for Muslim men to marry them.

Therefore, one must first make sure that the woman is truly a believing Christian or Jew, and then consider contracting marriage with them.

Thirdly, it should be remembered that the meaning of the permission of marrying Christian and Jewish women is simply that, if a marriage contract was performed with them, it would be valid according to Islam and the children born out of this wedlock will be considered legitimate.

However, there are various narrations that establish its undesirability. A Muslim man is advised in the Hadith to select a life partner who fully observes the injunctions of Islam, so that she becomes a means of attaining piety. If that is the case, then marrying Christian and Jewish girls would be disliked.

This is the reason why Sayyiduna Umar ibn al-Khattab (Allah be pleased with him) prevented many such marriages in his lifetime because of what he had seen of the corruption that resulted in Iraq and Syria. (See: Muhammad ibn al-Hasan, Kitab al-Athar).

Finally, this permission is only when one is confident that he himself or his children will not be affected by this marriage. In the early days, Muslims were duly equipped with adequate Islamic knowledge and an unshaken commitment towards their religion. As such, there was no risk of the husband being affected by his wife’s religion. Rather, the wife would see the glory of Islam, thus enter into the fold of Islam.

Therefore, if a Muslim male is confident that marriage with a Christian or Jewish girl will have no affect on his and his children’s Islamic identity and commitment, then there is no bar against such marriages. However, if he is not so confident, he must avoid entering into such marriages.

And Allah knows best

Muhammad ibn Adam al-Kawthari
Darul Iftaa, Leicester, UK