Category Archives: Livet

Ta avgjørelser på den religiøse måten

Posted on by
Reply

Fred være med deg.islam-maate

Jeg må si at hvis jeg i dag skal sammenligne mellom feiringen til Profetens (fred være med ham) bursdag og en musikk konsert så var bursdagen definitivt MYE bedre. På fredag var det Mehfil-e-Naat som det kalles på urdu, der flere folk samlet seg i moskeen på WIM for å høre på nasheed, naat osv. og det var kjempe bra. I går var det bursdag feiring til Profeten (fred være med ham) på samme sted og det var enda bedre. Moskeen var stappfull, jeg har aldri følt meg så trangt på moskeen, hehe. Men det var gøy uansett. De som gikk glipp av det kan bare angre!

Ofte foretar vi store avgjørelser med religion selv om vi ikke er religiøse, for eksempel mange gifter seg på den religiøse måten, de trenger heller ikke å være religiøse for å gjøre det.
Men hva med de små tingene vi gjør i vår hverdag, hvorfor setter vi ikke religion foran for å foreta den avgjørelsen?

Dette kan være noen av de:

  • Studievalg
  • Karriere, arbeid og/eller jobb
  • Valg av underholdnings måte
  • Hvordan en hverdag brukes og bør brukes

Forklaring av de ovennevnte:

Studievalg: Med det mener jeg at hvis vi skal velge et studie bør vi se hva religionen vår sier om det studie, nå tror jeg ikke det er så veldig mange studier som finnes som er i mot vår religion, men pass på det! Hvis du velger et studie se på fag innholdet og se om noe der som kan være mot din religion og hvis det hør med Imamen hva du kan gjøre med det. Du kan stille spørsmål til imam her og få et raskt svar.

Karriere, arbeid og eller/jobb: Du kan ikke jobbe med hva som helst, det finnes utallige mange yrker og arbeid der ute som man kan velge mellom. Men ikke alltid er det lurt å velge hva som helst, å selge alkohol er forbudt for muslimer. I dag vet vi at mange muslimer gjør dette, og de har en unnskyldning som de bruker: Vi er i Vesten! Så før du velger et karriere se hva religionen sier om det først.

Valg av underholdnings måte: Hvis du får velge mellom å dra på en fest eller til moské, hva hadde du valgt? La meg se: Islam sier nei til fest, ja til moské. Har du tro på Allah og du er religiøs, hadde du valgt moské fremfor festen. Det gjelder da også annet underholdning du skal velge for deg selv, se hva Islam sier om det før du foretar deg noe handling der.

Hvordan en hverdag brukes og bør brukes, her skal jeg ikke si mye mer enn at: Ha tro på Allah og han viser deg veien.

Så, hva du må foreta deg se hva Islam sier om det før du gjør det. Det er store sjanser for at du blir mer suksess da, også i ditt neste liv. Du lever da problemfritt, ingen vil påpeke deg at du gjør noe galt. Og det viktigste og beste jeg vet, er den gode følelsen du får av en god gjerning. Problemer vil komme og gå underveis, men da må du huske at dette livet er kun en test for oss. Vi vil ha både gode og dårlige tider, ref. finanskrise.

Ukens mål: Gå på tur

Vil ikke bli religiøs fordi da må jeg ha skjegg

Posted on by
Reply

Har du noen gang fundert på at du vil bli religøs men at det å ha skjegg ikke er noe for deg? Du vil ikke ha sett ut med skjegg, utseende ditt vil se annerledes ut og det passer rett og slett ikke i den moderne verden, du vil helt forferdelig ut med skjegg og du vil bli mislikt av andre med skjegg. Eller tenkt over at folk vil ikke like meg med skjegg. Har du noen gang fundert på dette? Hvis du hadde det så har (hadde) vi noe til felles, jeg tenkte dette samme, men idag sitter jeg med kort skjegg og er stolt!

Først må vi gå helt til basis her, hvem er det som har laget oss? Svar: Allah.
Hvem er skaperen av alt? Svar: Allah
Hvem er det vi ber bønn til? Svar: Allah
Hvorfor skal vi ha skjegg? Svar: På grunn av profeten, fordi profeten sa dette.

Så hvorfor skal vi bry oss om hva andre tenker om deg eller din skjegg?

Hvis profeten hadde sagt at vi skal be 10 ganger daglig og ikke 5 så måtte vi idag gjøre det også. Det er Allah som skal like oss og ingen andre.

Hvis du er på en øde vei, og du får motorstopp. Du haiker..Flere helt vanlige folk kjører forbi uten å stoppe for å hjelpe deg. En mann med skjegg kommer, han er religiøs, du kan se det på grunn av skjegget. Og det er hans religiøsitet som stoppet han for å hjelpe andre mennesker. Det er et tegn på at folk med skjegg ser ut som religiøse. Og en religiøs mann med skjegg vil alltid være villig til å hjelpe deg så lenge han er god som person og har ressurser.

Selvfølgelig det kommer ann på fra folk til folk, hvis du hadde sett Brad Pitt med litt kort skjegg så betyr ikke at han er religiøs. Er du fra et av de muslismke landene og har skjegg og besøker moske ofte VS. en med playboy belte og ring i øre med masse gele på håret og vil ikke bruke lue før han ber fordi håret blir ødelagt, så er det større sjanse for at den først nevnte er mer religiøs enn den andre personen.

Hvis du tenker på at skjegg vil være et problem for deg så ikke tenk på dette i hele tatt, når du har blitt religiøs så kommer skjegg automatisk… Du vil få lyst til å ha skjegg. Du vil se mye bedre ut med skjegg enn uten. Og du vil få en unnskyld til å skjule noen kviser :P hehe.

Tenk på det viktigste først – ha tro i seg selv til Allah. Også nest viktigst å be, klare du disse to enkle grepene så er du allerede kommet ganske langt.

Ingen skam å ikke være religiøs, men…

Posted on by
2

Jeg synes ikke at det er noe skam å ikke være religiøs, men at du ikke gjør noe med det, da begynner jeg å misslike det. Stortsett andre folk også. Har du problemer med å starte med det, spør, og ikke sitt der bare og tenk på at den dagen skal komme til deg. Den kan når som helst gå, det kan bli for seint, ingen vet hva som skal skje når du tar ditt neste steg…

Det er fredelig å be, kan kombineres med meditering, men jeg får bedre følelse av bønnen enn meditering (ja, jeg mediterer). Hvis du skulle gå rundt og tenke på at det er veldig skam at jeg ikke kan bønnen, ikke ber, ikke er religiøs, ikke tenk på det. Tenk heller på hvordan du kan lære deg bønnen, hvordan du kan få tid til å be, hvordan du kan bli religiøs.

Det beste med å ha en blogg er at man kan skryte av seg selv, hehe. Da jeg første gang ba, så gikk jeg ikke rett inn på badet og vasket meg og begynte å be, jeg styrket min vilje først. Jeg ville be, og denne gangen bestemte jeg meg for å GJØRE DET, og ikke si hele tiden inshAllah, inshAllah (hvis Gud vil). Jeg hører flere si det, selvfølgelig vil Gud at du skal be. Jeg kunne ikke resitere bønnen en gang, jeg lærte meg det først. Tok det inn på mobilen, lært meg litt og litt, og etter en til to uker kunne jeg den, og da kom plutselig første dagen Ramadan 2007, og om kvelden dro jeg rett til Moské, og ba. Fra og med denne dagen, har det ikke gått en dag uten at jeg ikke ba.

Styrk din vilje, ha mål med livet ditt, ikke kast bort tiden, spør spørsmål. Jeg anbefaler at du tar titt på forum for personlig utvikling.

Målet mitt er å få flere unge inn på denne bloggen min, slik at de kan bli motivert. Fortell andre om bloggen min også :)

Tale: "Live for what is real"

Posted on by
Reply

Dette er en tale fra StevePavlina.com, som jeg ønsker å dele med dere.

I hate to be the one to tell you this, but we’re all going to die. Not now… but someday… eventually we’ll all be dead. I’m not making this up. It’s actually going to happen. At some future time… everyone in this room… dead.

So how do you think you’ll go? Heart attack? Alzheimer’s disease? Cancer? Stroke? Alzheimer’s disease? … Perhaps being trampled by a fleeing audience?

My preference? Assassination. Then when I die, it’s an event. Maybe even get my own holiday.

Do you know how many people die every day? 153,000. That’s about 2 per second. In the time it takes me to give this speech, 700 people will lose their lives…. 701 if my assassin is here.

Death will claim our families… our friends… it will claim you and me. Our human existence… all of this … is temporary. Death is an event that every one of us will have to experience. Everyone. The Grim Reaper doesn’t maintain a “Do Not Kill” list.

What will happen when we die? Either we’ll cease to exist, or we’ll continue on in some form of afterlife. If part of us manages to endure after death, what part will it be?

It won’t be our physical bodies; those stay here. All our material possessions will remain behind as well. Even our personal relationships will be uprooted. If any part of us can possibly live on, it must be something beyond what we perceive with our physical senses. If we can see it, hear it, touch it, smell it, taste it… it stays here.

We’re all human beings. The human will eventually die, but what of the being? Is there some part of us that will survive death?

I do not know. I believe that there is. I have faith that there is. I even perceive some evidence that there is. But still I do not know. I will not really know what lies beyond death until this body dies.

The very nature of this puzzle prevents me from knowing the full truth in advance, and yet, I cannot begin to fully live without having an answer. None of us can.

So we’re left with only one option: our free will… our freedom to choose what we believe. We can choose to believe in oblivion, or we can choose to believe in permanence. If we ourselves are impermanent, then our lives can be filled only with impermanence. Everything we create… everything we are… will turn to dust. Nothing of our beings will endure. There can be no greater purpose for our lives. We can exist only for survival, a task at which we will ultimately fail.

But if we live for what is permanent, then even throughout our mortal existence, our lives will be infused with immortality. Our true beings can never be lost; they can only be transformed.

You see, the real question behind this choice is this: Is there a reason we exist? Does our human existence have a purpose? And if the answer is yes, then that purpose must come from the part of us that is permanent. Because that which is mortal can provide no purpose. It is only dust.

This is one of the most deeply human choices we face. Do we live for what is temporary, or do we live for what is permanent? Do we devote our lives to dust… or to destiny?

Someday our bodies will die. Our houses will crumble. Our loved ones will lament our passing. Our life stories will see no new pages written. In the long run… all of this… is dust. If we live for dust, then dust we become.

But when we choose to believe in our own permanence, we gain access to the very reason we exist. We come to know our purpose. And we finally begin living as the great spirits we truly are instead of the fragile shells which house them. We see that nothing temporary can give our lives meaning. Only the permanent can.

And what is permanent? It is what resonates deeply with the great spirits inside us. Truth. Compassion. Honor. Justice. Peace. Forgiveness. Humility. Courage. Faith. Kindness. Love.

That immortal being gives meaning to our human lives, so while we exist in these mortal bodies, we are not seduced by dust. Instead we live for what is real. And when our bodies die, some part of us survives.

Mozart’s body is dead. But his music endures.
Martin Luther King, Jr.’s body is dead. But his dream is alive.
Mother Teresa’s body is dead. But her gift of compassion is not dead.

How many of the 700 people who died during this speech never embraced their own greatness? How many were obsessed with the accumulation of dust instead of the actualization of destiny?

The huge irony is that everything we acquire here in the physical world will be lost. Only that which we give of our permanent selves has the power to endure.

In the end it is all so simple, yet we make it so complicated. Our gift to the world may be a song, a poem, a painting, a child, or the expression of an idea whose time has come. Each of these gifts contains a piece of our own permanence. These are the vehicles through which we give inspiration, creativity, empathy. Not what is dust, but is what is real.

Don’t take your gifts to your grave. Let your spirit express its greatness. Live for what is real. And when you finally leave this world, it will be a peaceful transformation instead of a tragic realization.

Live for what is real.